Analyse av musikkvideo

Gaute Ormåsen - "Kjærlighet er mer enn forelskelse"
Artisten som synger denne sangen heter Gaute Ormåsen (f.1983).
Det var først i 2003, der han var med i den første Idol-runden i Norge, at han ble kjent. Han ble utkonkurrert av Kurt Nilsen.

Det er en fortellende musikkvideo, men vil formidle hva som eventuelt kan skje i et forhold hvis det ikke er mer "gnister" igjen, og hvis det ikke er varmende forelskelse lenger.
Vidoen er basert på et forhold som begynner

og falle fra hverandre. De viser hvordan det bit for bit går fra hverandre. De viser hvordan de er ovenfor hverandre, og den lykkelige tiden de èn gang hadde. De sammenligner dette tidligere forholdet med et barndomsminne, der man ser at man var mer "seriøse" når man var små, enn det man er nå. Man ser de lykkelige minnne i begynnelsen, men som mot slutten begynner å bli mer falleferdig. De krangler og viser ikke mer kjærlighet til hverandre lenger. Artisten, Gaute, vil formidle at hvis man går inn i et forhold, må man vite at det er mer enn bare litt kjærlighet, men ekte forelskelse.
Temaet begynner med at han sitter der og synger ved pianoet om sin tidligere sterke kjærlighet- som nå er slutt. Han viser tilbakeblikk på deres tidligere romanstiske kjærlighetsforhold, da de var barn, da det virkelig var ekte. De viser t

o, sjenerte barn som er forelsket i hverandre. Jeg tror at musikkvideoen skal signalisere det at hvis man har ekte forelskelse for noen, så er det bedre å prøve enn å aldri ta sjansen. I det voksne forholdet er det ikke noe mer kjærlighet eller forelskelse igjen, noe som tyder på at de har vokst fra hverandre fra barndommen- eller at kjærligheten har tatt en brå slutt.

Togsong

Frode Grytten - "Togsong" fra 2001 (novelle).


Temaet i novella baserer seg på en togtur fra en stajon og ut i det uendelige. Gjennom hele novella følger vi en person som heter "Eg". Han tenker på fortiden sin og handlingene han har gjort. Han sitter på togstajonen, ser på alt. Alt som beveger og puster på seg. Han bryr seg om èn ting, sin kjærlighet. Han er utrygg på seg selv og hva han skal gjøre. Han er ikke sikker på seg selv, han vil finne ut om det er noen gnister igjen i forholdet. Han elsker henne, men han er redd for at hun ikke gir det meste/beste av seg selv tilbake. Derfor tør han rett og slett ikke og gå av der hun bor, det gjør han deprimert. Han sitter og tenker på alle minnene de har hatt sammen. Alle togstasjonene minner han om henne. Alle de gode, trygge og følsomme minnene de imellom- som han nå sitter igjen med. Helt alene.
Konflikten i novella er at han er usikker på hva han skal gjøre- og seg selv. Skal han gå av hos henne, eller kjøre videre? Bort fra henne... Han sitter og tenker på andres og hans følelser. Han elsker henne så høyt, men han er redd for at hun ikke gjør det igjen. Konflikten spinner rundt avgjørelsene og tankene hans. Han sitter og funderer på diverse hendelser, hvordan folk oppfører seg rundt ham og hvordan han skal komme seg av på en stasjon uten å angre så forferdelig.
Komposisjonen novella starter med, er at han sitter på stasjonen, alene. Med massevis av løpende og stressende mennesker rundt forbi. Det er en flytende innledning der forfatteren forteller om hvor han er, hva han gjør og hva han tenker inni seg. Man blir kjent med hovedpersonen med èn gang, på grunn av en rolig innledning av hans følelser og tanker rundt livet hans.
Den går kronologisk for seg, og den hopper ikke fram eller tilbake i tid. Det er lett å følge med, og ting skjer som i virkeligheten. Alt kommer som det vanligvis gjør. Av og til tenker han tilbake på tidligere reiser, der han har sine gode minner. Alle de gatene han har gått igjennom i Glasgow f.eks. Alle gatene minner han om henne.
Vendepunktet er når toget begynner og kjøre. Han skjønner at nå er det for sent. Han innser da at kjærligheten er forsvunnen, og at han må leve livet sitt alene uten henne. Han blir dypt deprimert, og han har drukket for å glemme den vonde sorgen.
Synsvinkelen er retta mot han, altså "Eg". Den er skrivd i første person, entall. Det er bare han som forteller, og han har retta sin fortelling mot seg selv. F.eks forteller han om hva han gjør på toget, "Eg plasserar peikefingaren min på vindauget". Det er et av mange eksempler på dette.
Det er et referat om hva han foretar seg og hva han gjør/tenker. Han referer følelsene og tankene i fortellinga.
Et virkemiddel i novella er en gjentakelse som han bruker ofte, "Det er over. Det er ikkje over". Dette er en gjentakelse som går ofte igjen, for å oppsummere tankene hans. Han gjentar ofte diverse sitater som har med tankene hans å gjøre. Han sier dette ofte, for å forsikre seg om at det går framover, både for han og kjærligheten. Han bruker seg selv til å sammenligne seg med selveste Bob Dylan, på et tog mellom Dublin og Belfast. Der Dylan kikket på en tom togstasjon, der han plasserte pekefingeren sin på togvinduet. Akkurat dette gjør "Eg". Pluss at han ser ut på en trist, tom togstasjon, der alt ser trist ut i hans øyne. Det innvendige i "Eg", har blitt virkelighet i hans tilværelse. Han er i sin egen, lille verden.
Det er en åpen slutt, der han forsvinner ut i mørket. Man er rett og slett litt usikker på hva som skjer videre i livet hans. Han legger plutselig synet sitt, hørselen og sansene sine på diverse ting ute i gatene. Han ser plutselig alt av "ikke-betydning". Han fanger alt med fingeren. Han blir fort borte, uansett om han elsker henne sånn. "Eg elskar deg. Eg elskar deg. Eg elskar deg sånn."
Hovedpersonen er "Eg", som er fortelleren i novella. Han introduseres som en ustabil, voksen mann. Tankene hans blir skildra veldig, med tanke på hans kjærlighetssorg og usikkerhet. Miljøet virker grått og trist, og det virker som om det er kveld/natt. Forfatteren legger vekt på at miljøet skal være noe "alla" hans tilværelse, altså grått, trist, tomt og stille. Miljøet i novella er viktig for å finne en sammenligning mellom "Eg" og det rundt han. Miljøet er grått og trist, samtidig som det er folk rundt han som prøver å skape litt glede og små personlige hendelser i hans hverdag. Han henger seg oppi i hver minste detalj! Og hver gang han ser en finger mot et vindu, eller en liten benk ved en telefonkiosk, minnes han alltid over hans kjære- hans varme, muntre "kjærleik".